«Jan Dørum? Er det deg? Du lever?» kommer det fra en eldre mann. Han gir Jan en lang klem. Mannen har ikke sett Jan på mange år, men han veit hva Jan har vært igjennom. «Jeg og kona ba for deg hver dag. Trodde nesten ikke jeg skulle se deg igjen.» Jan humrer «ikke jeg heller». 

Jan Dørum har levd et langt liv. Mange i Norge vet hvem han er. «Vil du høre hele livet mitt? Har du tid til det da?» Jan ler. «Jeg får vel bare begynne, og så kan du bare stryke ut og legge til, slik som vi evangelister gjør» Han ler igjen. På 80-tallet reiste han rundt på skoler og fortalte hvordan han begynte å ruse seg og hvordan han klarte å slutte. Det er 40 år siden nå. Siden den gang har Jan blitt pappa, fått tilbakefall med rus, vært deprimert, hatt selvmordstanker og fått livet sitt tilbake på beina. Dette er Jan Dørums historie.

Før rusen: La oss begynne fra starten. «Jeg hadde en helt ok oppvekst. Vi var fem søsken. Jeg og de to brødrene mine vokste opp hos hver vår tante. Hos tanta mi hadde jeg det bra, men det var ikke før jeg var 12 år at jeg visste hvem faren min var. Jeg hadde gode folk rundt meg, så det var jeg som dreit meg ut.» Jans lune smil forsvinner et øyeblikk. Han forteller at han kjedet seg mye på skolen, men var veldig god i håndball. «Jeg skjønte ikke vitsen med å gå på skolen. Etterhvert gikk jeg jo ikke så mye der heller. Jeg var 13 år. I et frikvarter på skolen spurte en kompis om jeg hadde lyst å prøve hasj. Han fortalte om rusopplevelsene han hadde hatt. Jeg tenkte at dette måtte være midt i blinken for meg. Det var da jeg prøvde hasj for første gang, og det var da jeg ble hekta. Det var ikke hasjen jeg ble hekta på, men rusopplevelsen. Alt føltes så behagelig, men det utvikla seg raskt. Jeg begynte å vanke i rusmiljøene.» 

Før var det håndball som var førsteprioritet, men nå var det å være sammen med gutta og røyke. «Jeg ble tatt ut til å spille for juniorlandslaget i håndball, men så klarte jeg å møte opp skikkelig rusa på første samling.» Jan ler. «Det ble ordentlig huba luba. Det var umulig å ikke merke at jeg var rusa.» Jan fikk beskjed fra treneren at sjansen hans var ute. «Folk rundt meg klarte ikke forstå hvordan jeg kunne gi fra meg en sånn mulighet, men familien min ante ikke at jeg ruste meg. I hvert fall ikke i begynnelsen.» 

Rusen: «Fra det punket der utvikla det seg sånn som det gjør med de aller fleste. Det blir en ond sirkel. Det handler om å få tak i penger, og det handler om å få tak i stoff. Det blir en 24-timers jobb. Da jeg var 16 år begynte jeg med amfetamin. Det var da det tok helt av. Til slutt var jeg ikke så nøye med hva jeg fikk i meg. Jeg hadde ikke penger til rus. Den enkleste og farligste måten å skaffe penger på var å krite stoff, prøve å selge videre og tro at man skulle tjene penger på det, men det gikk sjeldent bra. Jeg endte med å selge til kompiser.
Det er sånn rusmiljøet blir rekruttert. Gjennom kompiser som selger til kompiser. Betalte jeg ikke gjelden min kunne jeg bli drept. Det var det som skjedde med broren min.» Brødrene til Jan ruste seg også. Begge døde til rusen. 

Ut av rusen: Mange ville hjelpe Jan. «Spesielt sånne ivrige kristne. De ville at jeg skulle bli frelst og bli fri fra rus, men jeg ville ikke møte dem. De var jo verre enn politiet. Politiet kunne jeg jo ljuge til, men jeg kunne ikke ljuge til kristne. Etterhvert skjønte jeg at jeg trengte å komme et sted hvor jeg kunne slutte med stoff.» Jan la seg inn på en klinikk, men det hjalp ikke. «Jeg var bare motivert for å få det bedre, ikke for å gjøre noen store forandringer i livet mitt.» Det endte med 31 innleggelser, og på den siste innleggelsen sa psykiateren «Dørum, det er ingen mennesker som kan hjelpe deg. Det er nødt til å gå gærent.» Da fikk Jan opp øynene. «Er det ingen som kan hjelpe meg? Jeg prøvde å komme inn på flere rehabsenter, men ingen slapp meg inn lenger. Så jeg gikk opp på Slottsfjellet i Tønsberg.» Det var her Jan pleide å sette sprøytene sine. «Mens jeg satt der opplevde jeg at Jesus kom ned fysisk. Plutselig stod han foran meg og sa Jan, dette skal vi klare. Nå reiser jeg deg opp. Jeg skal istandsette deg og jeg skal sette deg tilbake i det du kom fra, som et lys i denne verden. Og så forsvant han. Jeg bare grein og grein. Jeg skjønte ikke så mye da, men jeg skjønte at det var Gud. Plutselig var livet snudd helt på hodet. Jeg hadde ikke lyst på rus lenger. 

Tilbakefall: I 1982 ble Jan rusfri. Moren og faren hadde dødd før han ble rusfri, men i 1986 var Jan gift og fikk sitt første av tre barn. «Det var veldig gøy å bli far, men mye ansvar. Da barna mine var i trettenårsalderen tenkte jeg mye på hva jeg holdt på med da jeg var i den alderen, men jeg måtte bare stole på dem. Jeg trodde de skulle ta klokere valg enn det jeg gjorde, og det gjorde de.» På denne tiden hadde Jan vært rusfri i 18 år, men så skjedde noe uforventet. «Jeg fikk tre prolapser i ryggen. Det var fryktelig smertefullt. Jeg lå bare i senga og fikk mye morfinpreparater. Det skulle jeg jo egentlig aldri ha fått. 

Jeg ble avhengig av opiater igjen. Det var da det gikk gærent. Jeg begynte å ruse meg igjen. Du skal ikke være utpå lenge før du river ned alt som er bygd opp på 18 år. Det går fort ned. Jeg hadde kone og tre fantastiske barn. To år senere kom jeg meg ut av rusen igjen. Det var ved hjelp av Evangeliesenteret.» Der jobbet Jan i flere år, før Leiv tok kontakt med han. 

Leiv spurte om jeg kunne begynne å jobbe for Marita igjen, og da gjorde jeg det. Leiv visste mer om konsekvensen av rus enn de fleste i landet. Han maste veldig på at jeg skulle få tatt en ordentlig legeundersøkelse, men jeg gjorde aldri det, dessverre.»

Døden: For et par år siden reiste Jan rundt i Norge på en møteserie, men midt i alt det var det noe som skjedde. «Plutselig klarte jeg ikke puste. Jeg ble sendt til sykehuset. Der fant de ut at jeg hadde hepatitt C. Etter en pillekur på tre måneder forsvant hepatitten, men leveren min var blitt hardt skada. Det kom litt som et sjokk for meg. De begynte behandlingen med en gang. Jeg fikk masse medikamenter og ble ordentlig dårlig. Jeg lå lenge på sykehuset og gikk kraftig ned i vekt. Det var som om muskulaturen i beina ble tappa ut med sprøyte. Jeg klarte ikke løfte dem og måtte sitte i rullestol.» Hele livet hadde Jan vært en optimist og en smilende kar, men den tiden var over nå. «Jeg havna i en dyp depresjon. Jeg hadde aldri vært så langt nede før. Nå ønsket jeg bare å dø, og da det hadde gått en stund tok jeg valget. Jeg bestemte meg for å dø. Så jeg slutta å spise. Jeg lå bare i senga og så dum ut. Kona mi trodde også at jeg kom til å dø. Mennesker fra hele verden ba for meg. Det synes jeg er flott, men akkurat der og da brydde jeg meg ikke noe om det. Jeg hadde gitt opp. Ungene mine kom på besøk og var selvsagt bekymret.» Jan blir stille et øyeblikk. 

Livet: «Kona mi sa jeg måtte snakke med en psykiater, men jeg ville ikke. Jeg er glad hu ikke gir seg så lett. Hu kontaktet en psykiater som kom på besøk. Psykiateren prata i timevis, men jeg var ikke motivert for å bli bra igjen. Kan jeg be for deg før jeg går?, spurte psykiateren. Han ba en rolig og kort bønn og så dro han. Da jeg våkna neste morgen var depresjonen helt borte. Jeg reiste meg opp og løp rundt i hagen. Det er det største jeg har opplevd noen gang. Fra den dagen snudde alt seg.» Jan smiler. «Jeg ble veldig takknemlig over livet på en helt ny måte. Jeg har alltid vært glad i livet og syntes det var spennende, men nå fikk livet en helt ny betydning. Det jeg er mest takknemlig for i livet er menneskene rundt meg.

Når jeg har vært på mitt laveste har jeg oppdaga hvor mye menneskene rundt meg betyr for meg. Livet kan være godt å leve, selv om vi får noen utfordringer.» Jan sitter foran meg. Han er sprek, klar og glad. Han skal snart dra for å besøke sønnen sin. «Jeg vil gjerne bli 100 år. Det å ha en god kone, være i tjeneste for Gud og ha friske barn, selv om de tar mange rare valg jeg ikke alltid skjønner noe av…» Jan ler, og fortsetter «Så er det noe med dette som gir livet mening for meg.» 

Jeg spør hva som skal til for å slutte med rus. «Leiv sa alltid det holder ikke med motivasjon, man må ha en desperasjon. Det er jeg enig i. Om man er frelst eller ikke, er det en vanvittig jobb som må gjøres. Man må få et nytt forhold til medmennesker, nye relasjoner, rette opp dårlige forhold med familien, få orden på økonomien. Man må bli stødig på alle områder…» Jan peker mot hjertet sitt. «Og jobbe med alle ting som ligger her inne og gnager. Selv om historien jeg forteller er en sånn glory halleluja-historie, så er det en kamp. Det går ikke av seg selv, uansett om man begynner å tro på Gud eller ikke.»

I dag jobber Jan i Marita Forebyggende. Sammen med et team reiser han rundt på blant annet skoler og konfirmantgrupper. Jan deler om livet sitt og konsekvensene av livet med rus og kriminalitet. Jeg spør Jan hva han ville sagt til seg selv som 13-åring hvis han hadde fått muligheten. Jan tenker en stund. «Jeg har tenkt mye på akkurat det spørsmålet der. Jeg vet ikke hva jeg ville sagt. Det er ingen andre som er ansvarlig for mitt liv, men jeg har også erfart at gode relasjoner er viktig for å ha det godt, i hvert fall når livet står på som verst.» avslutter Jan.