Det er to år siden jeg møtte Karoline sist. Hun var en av de første ungdommene som Marita Ung brukte tid sammen med, og som hadde arbeidstrening i Marita Brukthandel og flyttet inn i Marita Bo.
Det er to år siden jeg møtte Karoline sist. Hun var en av de første ungdommene som Marita Ung brukte tid sammen med, og som hadde arbeidstrening i Marita Brukthandel og flyttet inn i Marita Bo.
Karoline begynte å vanke i Oslo sentrum allerede som 15 -16 åring, og etter hvert ble hun en del av det tunge rusmiljøet. Etter en tid traff hun fire personer som jobbet på Marita Kafeen – Ingrid, Anders, Stefan og Sarita. -De tok meg som jeg var, jeg trengte ikke være noen annen, eller mindre rusa enn det jeg var. De bare hang med meg, forteller Karoline.
Gjengen på kafeen ble et friskt pust for Karoline, og hun har mange historier å fortelle om den tiden. -Vi gjorde mange sprø ting. En kveld var det bare Ingrid og jeg på kafeen etter stengetid. Ingrid stod og sang en Robbie Williams – låt ut døra, mens jeg så ut gjennom vinduet for å se reaksjonene til personene som gikk forbi, sier Karoline.
Karoline småler når hun mimrer tilbake. Hun har mange gode minner, fra både gjengen i Marita Kafeen og andre aktiviteter som hun fikk være med på. -De var helt sprø den gjengen der. Å henge sammen med de betydde mye for meg. Jeg husker en gang vi var ute på hovedøya, og vi la en skalk i håret til Sarita. Det fløy måker etter henne når hun gikk bortover. Vi lo godt. Vi gjorde mange sånne ting, sier hun med et smil.
Karoline fikk en motivasjon til å komme seg ut av rusavhengigheten, og fikk etter hvert behandling ved et ruskollektiv der hun ble rusfri. -Livet etterpå ble tøffere enn jeg hadde antatt. Jeg fikk ikke noe etterverns tilbud fra kollektivet, istedenfor kom jeg tilbake til Oslo til ingenting egentlig. Jeg bodde litt på Marita Bo, og jobbet i Marita Butikken en kort stund, jeg trivdes og det var koselig, men det ble for vanskelig å bo i Oslo.
I dag bor Karoline på bygda, med samboer og tre flotte barn. Et smykke rundt halsen beskriver følelsen hun sitter med i dag – en sliten lykkelig mamma til tre. Hun ser stadig tilbake til tiden i Maritastiftelsen, der hun fikk lov til å komme som hun var og ble tatt med i fellesskapet. -Jeg pleide å si at en dag skal jeg ta over kontoret til Leiv Holstad, det står jeg for enda, sier hun med et lurt smil.
