Torgeir - en sporty ettåring

Fredag før pinsehelgen går jeg sammen med Torgeir Persson Nygård i byen. Han er ettåring i Maritastiftelsen. Vi skal jobbe sammen på Maritakafeen og på Oslo fengsel denne dagen.

Omega 3-selgerne er aktive og vi blir stadig stanset. Det virker som de har blinket seg ut Torgeir, som har på seg treningsjakke og caps. ”Du ser sporty ut, bruker du Omega 3?” spør de. Torgeir svarer ”makrell i tomat” og jeg kvitterer med ”King Oscar sardiner”, så vi takker nei til dagens kampanje.

Jeg kjenner ham som en spontan og livsglad person fra det blide Sørlandet. Han trener mye og er i god form. På Jernbanetorget går Torgeir på hendene både lenge og vel, helt til det blir rødt for fotgjengerfeltet. Det muntre øyeblikket foreviges. Inne på kafeen hilser vi på et par nye 3. års sykepleiestudenter som er på diakonipraksis fra Diakonova, og jeg får tid til en prat med Torgeir.

Torgeir, nå har du snart ett år med Maritastiftelsen som såkalt ”ettåring”. Hva er en ”ettåring”?

 – Du gir ett år for å jobbe i en ideell stiftelse, menighet eller organisasjon. Kost, losji og lommepenger dekkes.

Jeg har registrert at du går mye, så det blir vel ikke mange trikkebilletter på deg?

 – Nei, ler Torgeir, Maritastiftelsen ligger sentralt til i byen og det er gangavstand til de fleste stedene Marita har virksomheter, fra Torshov til Oslo Sentrum.

Når du ser tilbake til høsten 2009, hvilke kunnskaper og erfaringer har du tilegnet deg?

 – Det er nok i møte med personer jeg jobber med og for at forskjellen ligger. Jeg tar vakter som ekstra fengselsbetjent i helgene av og til, så jeg har kunnet sitte og snakke med innsatte på cella før, men som en representant for Marita blir det en veldig annerledes setting. Du har ikke uniform og da forsvinner mange av sperrene som innsatte måtte ha. Det å være en troende gjennom sosialt arbeid, være lyttende og gi av sin tid er vel det som gir meg mest alt i alt. Et par jeg snakket med på Maritakafeen sist uke syns det var rart at vi som frivillige gadd å bruke tid på dem.

Hva svarte du til det?

 – Jeg sa at vi gjorde det fordi vi ville hjelpe dem og bety noe for dem. Det er jo ikke alltid vi får sagt så mye, men det er fint å være med og gi et øre til dem, og gjennom troen peke på En som er større enn oss, nemlig arbeidsgiveren vår, Han som er vårt håp.

Bilde: 

En liten stopp i Åkebergveien. Det store, gule bygget er Oslo fengsel avd. B (også kalt ”Bayern”) hvor Maritafolk er med både på søndagsgudstjeneste og torsdagsfellesskap.

I kveld skal vi på fengselet igjen og ha andakt for de innsatte i fengselskirka. Hvordan forbereder du deg til det?

 – Stikkordet må bli bønn. Jeg ber og bruker tid i Bibelen for å finne ut hva jeg skal dele med dem. Dessuten vet jeg at jeg er i et fengsel og ikke i et bedehus, så flere kan jo være fremmede for slike ting, men det er overraskende mange som er interesserte og vil snakke med oss om åndelige ting. Morfaren min pleide å si til meg at jeg skulle si tingene så enkelt som mulig, som til et lite barn. Vi oppfordrer dem til å stille spørsmål også.

Er ett år med Marita nok?

 – Jeg har vært så heldig at jeg har fått et vikariat i Maritastiftelsens kafé- og fengselsarbeid fra 1. august og ut året, og så skal jeg kanskje studere litt ved siden av.

Hvorfor skal andre bli ettåring etter deg?

 – Det blir ”ett år for livet” sprudler han, og gir et tips til neste som melder seg: Måten du møter folk på har veldig mye å si.

Bilde: Fire frivillige gleder seg til å være med på samling og kirkekaffe i Oslo Fengsel avd. B. Fra venstre: Jarl-Erik, Torgeir, Ingrid og Carmen.

Jeg har lagt merke til at Torgeir har fått mange nye venner, som lyser opp når de treffer ham igjen, enten det er ute på gata, i et av Oslos fengsler eller på Maritakafeen. Nå skal han servere lunsj til praksiselever og et par av oss ansatte på kafeen, så jeg får gi ham en pause. Senere på dagen treffer jeg ham igjen. Da har han vært og handlet sjokoladekaker og sitronkaker til kirkekaffen i fengselet. Fengselspresten tar imot oss på ”Bayern”, låser oss inn og geleider oss inn i fellesskapsrommet. Vi presenterer oss som er i temaet. Vi har med to damer som er på sitt første fengselsbesøk, så vi ber de innsatte ta vel imot Ingrid og Carmen og passe godt på dem, og de kvitterer med applaus, smil og latter. Etter pianospill, sang og trompettoner av Jarl-Erik, Ellen og meg, er jeg spent på hvilken historie Torgeir skal dele i kveld. Det viser seg å være en fortelling fra evangeliene der Jesus omtaler to mennesker som skyldte penger. En hadde fryktelig mye gjeld, og en hadde bare et lite beløp å svare for. Pengeutlåneren etterga begge gjelden og slettet like så godt hele beløpet. Hvem ble mest happy og glad? Han som skyldte mest, det er jo logisk. Den som bare skyldte et lite beløp gikk til en som skyldte ham penger og sa han skulle betale på røde rappen, hvis ikke skulle han kaste ham i fengsel og han slapp ikke ut før han hadde betalt til siste øre. Torgeir, på sin side, forteller nå at Jesus har betalt all gjelda for samtlige, både innsatte, presten og betjentene. Han takker for seg og folket applauderer.

Kaffen og kakene kommer på bordet og praten summer lystig på flere språk. En innsatt vil gjerne spille piano for oss og han tryller mange flotte toner ut av det gamle instrumentet. 

Etter halvannen time er det oppbrudd. Vi hjelper kirketjenerne med å rydde opp, de innsatte skal tilbake på rommet og vi går ut i Oslo by og setter kursen mot Maritakafeen og nye mennesker som venter.