Jan - på Hauketo med haukeblikk

 – Narkotika virker på samme måte i 2010 som den dagen jeg begynte med hasj, hevder Jan, mens han setter haukeblikket i gjengen fra Hauketo.

 GPS’en til Jan Dørum har vist oss veien til Hauketo-Prinsdal kirke, en arbeidskirke fra 1995 i Oslo kommune. Der venter konfirmanter som skal høre Jan fortelle om rusens skadevirkninger med sitt eget liv som eksempel. Vi er ute for å dele ut vaksinen ”Stopp før du har begynt” – si nei takk til all form for narkotika før du har begynt, det er det tryggeste.

Diakon Marit Long møter trioen fra Maritastiftelsen utenfor og spør om vi vil ha kaffe. Den gamle kirken som stod her ble flammenes rov etter at den ble påtent i 1992. Kirkesølvet og en Kristus-figur ble imidlertid reddet ut. Den nye arbeidskirken er i tegl og har 250 sitteplasser. Under samtalen kommer det frem at Marit ikke er helt ukjent med arbeidet vårt, så det er derfor hun har invitert Jan til å vise Maritafilmen II og utfordre konfirmantene hun er leder for. Marit har jobbet i Maritabutikken før og var med som frivillig et par år på Maritakafeen og i fengselsarbeidet, så hun vet hva det handler om. – Det er utrolig viktig at de får høre om dette, og det går rett inn i livet deres. De står midt oppe i en masse valg, så her er det bare å utfordre, forsikrer hun.

Jan går rett på sak og tar en kort innledning før han viser filmen. – Narkotika virker på samme måte i 2010 som den dagen jeg begynte med hasj, hevder Jan, mens han setter haukeblikket i gjengen fra Hauketo. – I det øyeblikket skjer det noe med deg som du ikke aner konsekvensene av. Når vi er ferdige her i kveld vil du vite nok til å ta et oppgjør med dette en gang for alle….

Han letter ikke mer på lokket foreløpig, men lar ungdommene se på Maritafilmen. Her er det flere gutter i grønne treningsdrakter med Hauketo IF på ryggen som skal spille fotballkamp rett etter konfirmantundervisningen. Tidligere tennisstjerne Morten Rønneberg er med i filmen, og iført treningstøy jogger han i luftegården på fengselet og knekker myten om at det bare er folk med dårlig oppvekst som får problemer med narkotika.

Fotballguttene fra Hauketo følger oppmerksomt med på hva Morten Rønneberg forteller på Maritafilmen.

 – Noen tenker at dette skjer aldri med meg, men vær dødsvåken! Alle dere kommer sannsynligvis til å bli tilbudt stoff en dag, og da får dere en annen presentasjon enn den jeg gir dere i dag. Hvis tilbudet kommer fra en kamerat, venninne eller kjæreste som går på skolen, trener og ser helt OK ut, og som er en vandrende reklame for at dette ikke er farlig, er det verre. De sier at du ikke blir fyllesyk, men at du får en fin opplevelse og de gir en glorifisert framstilling av de gode sidene, da trenger du sterkere argumenter. Jan forteller dem hvordan han som 13-åring fikk en sterk rusopplevelse første gangen. To uker senere gjorde han det igjen, så ble det oftere og oftere. Dette gjorde noe med hodet og kroppen hans. – Det skjer ikke over natta, men gradvis blir hverdagen gråere og du søker rusopplevelsene mer enn noe annet. Samtidig blir nytelsen svakere og dårligere, men likevel søker man tilbake til rusen. Hva er det farligste stoffet? spør han retorisk og hevder at det er hasjen fordi den ufarliggjøres av brukerne. Å bli tilbudt heroin fra en sliten narkoman frister ikke så mye, men forsvarstalen til en venn eller en venninne som røyker hasj kan høres overbevisende ut i første omgang. Han forteller så om lillebroren og storebroren sin som begynte på samme måte, men som begge døde for flere år siden. Jan tok amfetamin 17 år gammel og da gikk det fort nedover. Grenser ble flyttet og personligheten ble enda mer forandret, og det var kun stoffmiljøet som var interessant.

 – Jeg møter skoleungdom som røyker hasj og spør dem hvorfor de ikke slutter? ”Hvorfor skal jeg slutte, jeg har det jo fint?” sier de. De sier de kan slutte når de vil og det er jo sant, teoretisk, men de vil bare ikke slutte. Noen av disse kan du møte igjen på gata og da er de resignerte og har gitt opp. Da er det å slutte bare en drøm, og de er ikke lenger god reklame for narkotika.

En av ungdommene i salen har et spørsmål og lurer på hvor lang tid det tok før livet til Jan ble normalt igjen?

Han svarer at det tar lang tid å bygge opp igjen det som er revet ned, og at det ikke er noe stoff som har ødelagt så mye for ungdom som hasjen. Selv sier han at det var knalltøft å bygge opp igjen livet. Jan er alvorlig mens han resonnerer at han hadde kastet bort hele ungdomslivet sitt og deler av sitt vokse liv på rus. – Å slutte er ikke enkelt. Jeg hadde 31 innleggelser på institusjon uten å klare det. Jeg gråt desperat. Hadde også påført meg mange problemer og hadde konflikter med familien, venner, økonomisk gjeld. Ingen utdannelse å falle tilbake på og et skadet følelsesliv.

Hva ville du sagt til deg selv som 13-åring i dag, da? spør en annen.

 – Det jeg sier til dere i dag. Det er en kraft i rusen som griper inn i sinnet ditt. Alle avgjørelsene dine og grensene du måtte ha, planer og drømmer foregår i sinnet. Ta derfor godt vare på det som er ”her oppe” sier Jan, mens han peker på hodet. Cannabis setter seg i fettvevet i hjernen og virker i 8-10 uker og tar ingen ferie. Det bryter ned konsentrasjonsevnen, hukommelsen og innlæringsevnen din, og dette er ting som er kjekt å ha, ikke sant? Han hadde spilt håndball og fotball og trente nesten hver dag. Da hasjen kom ble det etter hvert slutt på treningen og å spille kamper. Han byttet miljø. Jeg unner ingen av dere å bli redusert, og hvis noen hevder at hasj ikke har gjort noe med personligheten deres, er jeg sikker på at de ville vært et helt annet sted tankemessig og utviklingsmessig i dag uten hasjen.

Hvordan var det du slutta?

– De fleste har vel gjettet seg til at jeg ble en kristen, siden vi er her i en kirke. Han ler når han kommer på at han så på det som en verre skjebne å være kristen enn narkoman. – Jeg hadde det ille nok fra før av! Dette utløser spontan latter i konfirmantkullet. Men så omtaler han kristne på en annen måte. Han nevner sin bestemor, som var 101 år på denne tiden, som en av de få kristne han kjente og respekterte. – Men en dag traff jeg en gammel kamerat som jeg gikk på stoff med, og jeg forsto at det han hadde var akkurat det jeg manglet. Jeg inviterte Jesus inn i livet mitt. Han ba for meg og jeg ba ordene etter ham: – Jesus, hjelp meg til å leve et annerledes liv og oppleve det Bibelen snakker om.

 Han presiserer at det er mulig å slutte selv om det er komplisert:

 – Det er ikke noe ”hokus-pokus” for en narkoman å bli en kristen. Jeg måtte få orden på livet mitt på alle områder og det var en lang og tøff prosess. Det som hjalp meg var at jeg fikk tilgang på en helt ny ressurs i livet mitt. Det gjorde at jeg var i stand til å velge annerledes og løse oppgaver i livet mitt på en skikkelig måte.

For Jan var det stort å få tilgivelse. Han gikk alltid rundt med konstant dårlig samvittighet. Det store vendepunktet kom en dag i 1982 da han var alene på Slottsfjellet i Tønsberg: – Jeg knelte ned på Slottsfjellet – og ikke i en kirke. Han går fram til alterringen i kirka der konfirmantene skal knele når presten ber for dem og velsigner dem. – Akkurat det som skjer med dere den dagen når dere kneler ned, er vel det jeg opplevde der, selv om jeg var alene. Med utkikk over byen og med tårene rennende ba jeg: – Jesus, hjelp meg fra i dag av. Man trenger ikke være narkoman for å oppleve Jesus, det kan alle be om. Hva har hjulpet meg mest? Det er den tiden jeg har kunnet lese i Bibelen. Det har forandret livet mitt totalt. Hvis dere også vil bruke den boka, kommer dere til å bli ordentlig glad i den, avslutter Jan.

Applausen er energisk fra konfirmantene. – Dette var kjempebra! Guttene fra Hauketo IF skynder seg til fotballkamp, mens andre mingler med saft og kjeks i kirka.

Jeg kan ikke hjelpe for at jeg tenker litt i bilder og får assosiasjoner når jeg etterpå ser på denne kirken som var omtalt i media på 90-tallet, som et offer for satanisters nedbrenning. Her handler det ikke bare om kirkesølvet og Kristus-figuren som ble reddet ut av ilden i en nedbrent kirke, men tydeligvis Jans verdifulle liv som ble revet ut av ilden av en levende Kristus.

Slike historier er jo bare ”take it or leave it”, men det gjør tydelig inntrykk på folk. Etter så mange år med forebyggende arbeid og ”folkeopplysning” må vi vel kunne si at han har gjort opp for seg i forhold til samfunnet også? Mye penger og mange liv er nok blitt spart.

Ungdomsdiakon Marit Long fra Hauketo-Prinsdal kirke: – Jan delte åpent og ærlig fra sitt eget liv om hvordan han begynte med rusmidler som ung gutt, hva det gjorde med livet hans og om veien ut av det han var blitt fanget inn i.  Det gjorde sterkt inntrykk. Han utfordret ungdommene  på en god og ufarlig måte, både til å holde seg borte fra narkotika og til å ta valg i forhold til tro. Dette responderte konfirmantene bra på.