Er rusavhengighet en sykdom?

Alle som er - eller har vært - narkomane eller alkoholikere, vet at rusavhengighet er sterkere enn alle andre drifter. Avhengigheten er en hard herre å tjene som kan ødelegge både jobben og helsa, familie og andre relasjoner, samt selvrespekten og åndelige verdier. Rusavhengighet kommer imidlertid ikke svevende gjennom luften som et mystisk virus. Jeg tror heller ikke at den kommer av genetisk arv, men at den skapes gjennom de opplevelser som rusen gir. Det smaker godt i begynnerfasen, men etterhvert som misbruket tiltar, avtar de “gode” opplevelsene, og dersom avhengigheten får det som den vil, blir den til slutt herre i huset. I denne fasen søker rusmisbrukeren ofte hjelp. Mange er da blitt fortalt at årsaken til problemet er at det er noe feil med deres gener. “Du har en sykdom som du aldri vil bli kvitt - en gang narkoman, alltid narkoman". Jeg vil på det sterkeste protestere mot denne "læren". Dersom man tror på dette, vil det bli en selvoppfyllende profeti – en bekjennelse som binder personen enda fastere til det rusmiddelet han/hun er avhengig av. Avhengighet er ikke uhelbredelig! Rusmisbruk er en last man har gitt innpass til på grunn av egne valg. Etter hvert skaper den en avhengighet som man blir syk av, men dette er et resultat av lasten og ikke årsaken til den. Med dette mener jeg ikke å si at rusmisbrukere ikke skal få den hjelp de trenger når de blir motivert for behandling. På samme måte som alle andre får behandling for selvforskyldte sykdommer har også misbrukerne all rett til det. Årsaken til at jeg reagerer mot "sykdoms-modellen" er at den kan skape et taperstempel. Man blir på en måte programmert for nederlag. En annen negativ side av denne "modellen", som også er mye av årsaken til at noen misbrukere gjerne vil tro på den, er at den fjerner ansvaret for egne valg. Årsaker og ansvar Den som vil ut av et liv i rusavhengighet, må selv ta ansvaret for problemet. Mange har virkelig noe å skylde på - omsorgssvikt og det som verre er, men skal man komme ut av misbruket hjelper det ikke å skylde verken på foreldrene, samfunnet, genene eller noe annet! Uansett hva bakgrunnen var, startet avhengigheten med at man tok noen feilaktige valg. For å komme ut av det må man først og fremst tro at dette er mulig, og så foreta de positive valg som er nødvendig. Rusavhengighet er ikke uhelbredelig. Mange rusmisbrukere har dype sår som må helbredes og inngrodde tankemønster som må forandres. Veien ut kan bli lang og tøff. Man trenger mye hjelp og støtte i denne prosessen, men det er mulig! Vi er mange levende bevis på dette i Maritastiftelsen! Ikke minst er det mange av oss som har blitt fri fra rusavhengighet gjennom kraften i evangeliet og det personlige møtet med Jesus. Vi tror ikke at en gang narkoman, alltid narkoman, er hva som gjelder. Det finnes en vei ut.